En maraton-løper
som viser tydelige tegn
på at hun er trett

Beina løfter seg såvidt fra bakken
Det er smerte i hvert skritt hun tar
Blikket er vent ned
Nakken er krummet
Som om nederlaget er nær

Må hun gi seg før hun når mål?
Ville du ikke da gitt henne et glass vann
Rope en oppmuntring
slik at hun igjen kan løfte blikket
få nytt mot til å fortsette mot målstreken
nye krefter kommer i musklene
nye tanker i hennes hode

da tar du del i at hun når målet
du kan juble med føle seiersgleden,
lykkerusen over at hun fullførte.

enkle hverdagslige gleder

Gulvet strekker seg utover rent og ryddig. Jeg kan faktisk se fargen på gulvet, tenker jeg mens jeg drar moppen over det en siste gang. Ikke det at fargen på gulvet er så ufattelig fin, men det er jo greit å se den innimellom... Det bor fem stykker i dette huset, men hvor mange av oss er det som rydder? Gleden over et ryddig hus er utrolig kortvarig tenker jeg idet jeg setter meg ned etter endt økt. Neste dag bærer med seg nye leker med ny fantasi og det vil si at gulvet igjen blir fylt med leker og brødsmuler. Jeg kan jo nekte dem å spise for å unngå smuler og jeg kan jo nekte dem å leke for å unngå rot. Men smuler og rot betyr iallefall at noen lever her. Vi lever her. Jeg trives ikke mest i rot, men dog trives jeg med fornøyd prudring på stuen fra en fornøyd 3-åring som lager hytte av alle teppene og putene som jeg nettopp har lagt pent opp i sofaen. "Bare gjør det du vennen min" sier jeg og er ganske fornøyd med meg selv for at jeg klarer å reagere så fattet selvom hun er grunnen til at hele min formiddagsrydding er forgjeves... Jeg er heldig. Heldig som kan være vitne til så mye liv og kreativitet. Det inspirer meg hver dag. Inspirer meg til å leve!

At the end of the day you're a littlebit older...

Du er så vakker der du sitter

Så liten, men i vekst
Du blir ikke akkurat mindre
Men det er jo kjekt

Men hva har jeg gitt deg på veien?
Hva husker du av meg?

Hva sitter i ditt minne?

Fra barndom her hos meg?

Du ble født med troen på livet

Troen på alt som er godt

Du ble meg til låns i livet

Min dyrebare skatt

Jeg ville gjerne gitt deg

Alt som skinner og er godt

Jeg ville gjerne spart deg

Fra alt farlig og alt ondt

Men framtiden kan ingen styre

Framtiden er ikke kjent

Men i tillit til en som vet bedre

Er din fremtid lys og fin!

Troen. Troen på Gud. Jeg har jo alltid trodd på Gud. Men noen ganger føler jeg meg så ussel. Så uendelig liten og ussel. Men hva gjør jeg når jeg føler meg så mauraktig? Jeg godtar det. Jeg aksepterer at jeg er ussel. At jeg ikke har kontroll. Det er ikke gitt meg kontroll på livet mitt. Jeg kan gjøre så godt jeg kan og forvalte de mulighetene jeg har, men jeg har ikke kontrollen. Det kan jeg med stor frimodighet og tillit overgi til Gud. Han er skaperen av alt, derfor vet han også hvordan han skal ta vare på meg. Jeg kan ligge i Guds hånd og føle meg trygg. Det kommer tider i alles liv der vi trenger trygghet. Der jeg kjenner at jeg ikke kan være alene. Jeg trenger hjelp. Når alle gjerningene og egenskapene mine faller bort, hvem er jeg da? Jeg er Guds menneske. Jeg ligger i Guds hånd. Og da er det godt å kjenne Gud. Da er det godt å kunne sitte stille og la seg trøste av Gud. Han er alles far og kan trøste oss fordi vi er hans elskede barn. Gud har investert i meg. Han har gitt sin ånd og kraft til min disposisjon. Derfor har vi ikke bare store påkjenninger, vi har en stor Gud. En Gud som kan gjøre et usselt menneske til et trygt og lykkelig menneske. Takk Gud for at du har tatt deg av meg!