En maraton-løper 
Gulvet strekker seg utover rent og ryddig.
Jeg kan faktisk se fargen på gulvet, tenker jeg mens jeg drar moppen over det en siste gang.
Ikke det at fargen på gulvet er så ufattelig fin, men det er jo greit å se den innimellom...
Det bor fem stykker i dette huset, men hvor mange av oss er det som rydder?
Gleden over et ryddig hus er utrolig kortvarig tenker jeg idet jeg setter meg ned etter endt økt.
Neste dag bærer med seg nye leker med ny fantasi og det vil si at gulvet igjen blir fylt med leker og brødsmuler.
Jeg kan jo nekte dem å spise for å unngå smuler og jeg kan jo nekte dem å leke for å unngå rot. Men smuler og rot betyr iallefall at noen lever her. Vi lever her.
Jeg trives ikke mest i rot, men dog trives jeg med fornøyd prudring på stuen fra en fornøyd 3-åring som lager hytte av alle teppene og putene som jeg nettopp har lagt pent opp i sofaen.
"Bare gjør det du vennen min" sier jeg og er ganske fornøyd med meg selv for at jeg klarer å reagere så fattet selvom hun er grunnen til at hele min formiddagsrydding er forgjeves...
Jeg er heldig. Heldig som kan være vitne til så mye liv og kreativitet.
Det inspirer meg hver dag. Inspirer meg til å leve!
Du er så vakker der du sitter 
Men framtiden kan ingen styre 
Troen.
Troen på Gud.
Jeg har jo alltid trodd på Gud.
Men noen ganger føler jeg meg så ussel.
Så uendelig liten og ussel.
Men hva gjør jeg når jeg føler meg så mauraktig?
Jeg godtar det.
Jeg aksepterer at jeg er ussel.
At jeg ikke har kontroll.
Det er ikke gitt meg kontroll på livet mitt.
Jeg kan gjøre så godt jeg kan og forvalte de mulighetene jeg har, men jeg har ikke kontrollen.
Det kan jeg med stor frimodighet og tillit overgi til Gud.
Han er skaperen av alt, derfor vet han også hvordan han skal ta vare på meg.
Jeg kan ligge i Guds hånd og føle meg trygg.
Det kommer tider i alles liv der vi trenger trygghet.
Der jeg kjenner at jeg ikke kan være alene.
Jeg trenger hjelp.
Når alle gjerningene og egenskapene mine faller bort, hvem er jeg da?
Jeg er Guds menneske.
Jeg ligger i Guds hånd.
Og da er det godt å kjenne Gud.
Da er det godt å kunne sitte stille og la seg trøste av Gud.
Han er alles far og kan trøste oss fordi vi er hans elskede barn.
Gud har investert i meg.
Han har gitt sin ånd og kraft til min disposisjon.
Derfor har vi ikke bare store påkjenninger,
vi har en stor Gud.
En Gud som kan gjøre et usselt menneske til et trygt og lykkelig menneske.
Takk Gud for at du har tatt deg av meg!
Endel av det å være menneske er å bli sliten.
Vi har jo våre begrensninger i forskjellig retninger.
Men det går jo an å se på det som et privilegum;)
"Fy, så sliten jeg er nå." kan jeg tenke
"Jeg får ikke gjort det jeg hadde tenkt å gjøre."
Men hva med det jeg faktisk har gjort?
Kan jeg ikke være takknemlig for alt jeg rakk å gjøre før jeg ble sliten?
Hvis jeg ikke tok det som et selvfølge at jeg skulle rekke både det ene og det andre, hadde jeg heller ikke blitt så skuffet for at jeg ikke fikk gjort det.
Det er et privilegium å kunne jobbe og bli sliten.
Og hvem gjør jeg det for?
De jeg er glad i.
Jeg blir sliten for familien min, vennene mine, barna mine og meg selv.
Er ikke det verd å bli sliten for?
Og er det så farlig å bli sliten da?
Hver gang jeg tenker at jeg har tatt for mye på meg
kan jeg stille meg spørsmålet om det faktisk er for mye.
Er det ikke bare jeg som lager ting komplisert?
Bekymrer meg for alt som skal gjøres og alt som kan gå galt.
Det er aldri noen som har lovt meg at det skal være lett å være menneske,
så hvorfor tror jeg det skal være så lett da?
Mesteparten av livet er jo ganske ålreit;)
Jeg må kjempe for å ha det godt.
Og livet er jo tankene mine.
Derfor sier jeg:
Takknemlighet er nøkkelen til all forandring.
For da ser jeg alt i et nytt lys.
Derfor vil jeg også når dagen er over; være takknemlig for det halve huset jeg rakk å vaske istedet for å gremme meg over den halvdelen som ikke ble vasket;)
Noe du gjør og sier kan såre meg. 
e er bilde av Tiaen min.
'
Under ser du Luna Sofie som en 2 måneder gammel baby. Hun likner veldig på Joel. 
Her er Silas-gutten vår;)
Her er Tia 2 år og Luna 2 mnd. Akkurat som Silas og Joel ville vært nå.
Dessuten likner Silas på Tia og Joel på Luna...
Verdifulle små
Du går her og synger og har det så greit.
Tenk at du kan ha det så fint her hjemme hos meg;)
Det er også ditt hjem.
Du har kommet til vårt hjem som en liten bit av himmelen.
Du har kommet hit slik at jeg kan gjøre det best mulig for deg.
Himmelen gav meg deg fordi de trodde på meg.
De tror at jeg kan vise deg veien hjem;)
