- takk;)

Endel av det å være menneske er å bli sliten. Vi har jo våre begrensninger i forskjellig retninger. Men det går jo an å se på det som et privilegum;) "Fy, så sliten jeg er nå." kan jeg tenke "Jeg får ikke gjort det jeg hadde tenkt å gjøre." Men hva med det jeg faktisk har gjort? Kan jeg ikke være takknemlig for alt jeg rakk å gjøre før jeg ble sliten? Hvis jeg ikke tok det som et selvfølge at jeg skulle rekke både det ene og det andre, hadde jeg heller ikke blitt så skuffet for at jeg ikke fikk gjort det. Det er et privilegium å kunne jobbe og bli sliten. Og hvem gjør jeg det for? De jeg er glad i. Jeg blir sliten for familien min, vennene mine, barna mine og meg selv. Er ikke det verd å bli sliten for? Og er det så farlig å bli sliten da? Hver gang jeg tenker at jeg har tatt for mye på meg kan jeg stille meg spørsmålet om det faktisk er for mye. Er det ikke bare jeg som lager ting komplisert? Bekymrer meg for alt som skal gjøres og alt som kan gå galt. Det er aldri noen som har lovt meg at det skal være lett å være menneske, så hvorfor tror jeg det skal være så lett da? Mesteparten av livet er jo ganske ålreit;) Jeg må kjempe for å ha det godt. Og livet er jo tankene mine. Derfor sier jeg: Takknemlighet er nøkkelen til all forandring. For da ser jeg alt i et nytt lys. Derfor vil jeg også når dagen er over; være takknemlig for det halve huset jeg rakk å vaske istedet for å gremme meg over den halvdelen som ikke ble vasket;)

Brorskap

Noe du gjør og sier kan såre meg.
Måten du reagerer på kan gjøre meg irritert,
- men hva har vi brødre for?

Du er kanskje ikke like skånsom i tilbakemeldingene dine
Du er kanskje litt spydig i kommentaren,
- men hva har vi brødre for?

Du er kanskje ikke alltid like oppmerksom,
eller er det jeg som ikke følger helt med?
Alt du sier er kanskje ikke like gjennomtenkt,
eller er jeg det jeg som snakker før jeg tenker?

Men vi sitter ved samme bord
Vi spiser det samme brød
Vi deler sorger og gleder
Vi har samme mål.
To stener i samme bygning.
Jeg er heldig. J
eg er ikke alene.
Jeg har brødre!

Jeg vil tåle deg.
Jeg vil elske deg.
Jeg vil bære deg.
Du er ikke så tung.
Du er jo broren min;)

Mine små

Det er litt rart å tenke på at jeg skulle hatt en gutt på 2 måneder nå. Derfor har jeg sittet å sett på bilder av de andre barna mine på samme alder idag. De er nydelige og gir meg en liten anelse om hvordan Joel hadde sett ut hvis han levde idag;) Dette er bilde av Tiaen min. ' Under ser du Luna Sofie som en 2 måneder gammel baby. Hun likner veldig på Joel. Her er Silas-gutten vår;) Her er Tia 2 år og Luna 2 mnd. Akkurat som Silas og Joel ville vært nå. Dessuten likner Silas på Tia og Joel på Luna...

Varmen bak ordene En klem - noen ord. Hva var det du sa? Du kan føle deg dum. Men det er ikke ordene jeg hører. Jeg hører og kjenner varmen du kommer imot meg med. Jeg kjenner motet du hadde for å komme bort til meg. Jeg kjenner omsorgen du legger i klemmen. Takk for at du var modig. Takk for at du bryr deg om meg. Mest av alt: Takk for at jeg ble sett;)