- takk;)

Endel av det å være menneske er å bli sliten. Vi har jo våre begrensninger i forskjellig retninger. Men det går jo an å se på det som et privilegum;) "Fy, så sliten jeg er nå." kan jeg tenke "Jeg får ikke gjort det jeg hadde tenkt å gjøre." Men hva med det jeg faktisk har gjort? Kan jeg ikke være takknemlig for alt jeg rakk å gjøre før jeg ble sliten? Hvis jeg ikke tok det som et selvfølge at jeg skulle rekke både det ene og det andre, hadde jeg heller ikke blitt så skuffet for at jeg ikke fikk gjort det. Det er et privilegium å kunne jobbe og bli sliten. Og hvem gjør jeg det for? De jeg er glad i. Jeg blir sliten for familien min, vennene mine, barna mine og meg selv. Er ikke det verd å bli sliten for? Og er det så farlig å bli sliten da? Hver gang jeg tenker at jeg har tatt for mye på meg kan jeg stille meg spørsmålet om det faktisk er for mye. Er det ikke bare jeg som lager ting komplisert? Bekymrer meg for alt som skal gjøres og alt som kan gå galt. Det er aldri noen som har lovt meg at det skal være lett å være menneske, så hvorfor tror jeg det skal være så lett da? Mesteparten av livet er jo ganske ålreit;) Jeg må kjempe for å ha det godt. Og livet er jo tankene mine. Derfor sier jeg: Takknemlighet er nøkkelen til all forandring. For da ser jeg alt i et nytt lys. Derfor vil jeg også når dagen er over; være takknemlig for det halve huset jeg rakk å vaske istedet for å gremme meg over den halvdelen som ikke ble vasket;)